Jeg føler meg ikke som meg selv

Jeg har fått et rom på skjermet avdeling. En seng, en stol og et bord. Papp tallerken og plastikk bestikk. Ingen sjans til å gjøre noe som helst. «Vi regnet med at det ikke kom til å ta så lang tid før du kom tilbake, vi snakket om det i går» sier psykiateren. Hun hadde rett og det irriterer meg mer en jeg tør vise.

«Hvorfor tok du alle de pillene?»
«Fordi jeg ville sove»
«Men da kunne du tatt 2 eller 3, men du tok 16?»
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, håper at om jeg er stille lenge nok så går hun videre til neste spørsmål.

Neste dag.

«Hvorfor vil du ikke gå på medisin?»
«Jeg føler meg ikke som meg selv»
«På hvilken måte da?»
«Det er vanskelig å forklare»
«Kan du ikke prøve å forklare nærmere?»
«Fordi at… fordi…ehm»
«Fordi at… fordi…ehm, det høres veldig bra ut» sier hun og alle ler «jeg skriver ned alle argumentene dine her» hun peker med pennen på skriveblokken sin.
Den andre psykiateren mener at de trenger litt tid på å diskutere og sender meg ut av rommet. Det går noen minutter før han åpner døren til rommet igjen og plystrer på meg for å få meg til å komme inn igjen.

«Vi tror du har schizofreni. Vi overfører deg til 3-3 og skriver i tillegg ett tvangsmedisineringsvedtak og begynner medisineringen i dag»
«Kan vi ikke vente litt?» prøver jeg.
«Hva er det vi skal vente på?»
«Jeg vet ikke»

Jeg har tapt, ennå en gang. Jeg har mistet telling.

Advertisements

Vil ikke tenke på det

Jeg våkner og åpner øynene, ingen smerte, min kropp, mitt eget rom.
Hva i helvete er det jeg har gjort? Jeg vil ikke snakke om det. Vil ikke tenke på det.
Pappa kommer inn på rommet mitt og drager meg i armen, men jeg vil ikke stå opp. Jeg vil bare sove for alltid. Jeg sovner igjen og hører så vidt pappa rope «nå er de her, du må du komme» fra gangen nede. Jeg kommer meg ned trappen, husker ikke om jeg sier noe. Jeg vil ikke bli med dem, men gjør ingen protest. Den ene ambulansearbeideren må støtte meg når jeg tar på skoene for at jeg ikke skal falle. Jeg går selv ut til ambulansen og legger meg på båren, tenker egentlig ingenting. Ambulansearbeideren som sitter ved meg sier ingenting på hele kjøreturen til sykehuset før vi snart er fremme. «Nå er vi snart ved sykehuset, vi får nok komme rett inn»

Jeg spør sykepleieren som sitter ved meg hvor vi er, jeg ligger på et rom med mange elektroder festet til forskjellige steder på brystkassen og kan ikke se noen andre. Hun sier at vi er på mottak på sykehuset. Legen kommer inn og sier at hun ikke har noe annet valg enn å legge meg inn på psykiatrisk avdeling på tvang. «Enten så går du bort med oss eller så ringer jeg politiet». Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva som skjer akkurat nå og svarer ikke. Legen går for å ringe politiet og sykepleieren forteller at hun brukte å jobbe på psykiatrisk selv og at hun forstuet ankelen da hun løp etter en pasient. Jeg vil le, men følelsene mine responderer ikke. Jeg angrer meg etter en stund og spør om vi ikke bare kan gå bort, men sykepleieren sier at politiet allerede er på vei og at vi må vente på dem.

Vi går ut for å møte politiet og lyset ute er nesten så sterkt at det er blendende. På vei bort spør den ene av politiet hvor gammel jeg er «23» svarer jeg. Vi er like gamle sier hun. Vi blir alle ført inn på samme rom, jeg, sykepleieren, to leger og politiet. Legen spør om pillene jeg har tatt «det var ikke nok» sier jeg. «Ikke nok til å dø?» spør legen igjen. Jeg trekker på skuldrene. Politiet sitter på hver sin side av den åpne døren, men jeg tar likevel sjansen på å løpe. Jeg når bare å komme ut i gangen før hun når meg igjen og stopper meg, ingen sjans.

Politiet følger meg inn på rommet mitt og går. Det kommer så en psykiater inn på rommet mitt, jeg kjenner han igjen fra to år siden da jeg snakket med ham et par ganger, men sier ingenting om det. «Var du glad da du våknet?» er det første han spør om «nei» jeg var virkelig ikke det. Kjenner han igjen meg og? Jeg tør ikke spørre.

Jeg tror han tror på meg

«Du tror ikke det er noen sammenheng mellom det at du kommer hit hver gang du slutter på medisin?»
«Nei» det er bare tilfeldigheter. Såpass vet jeg.
«Hva synes du om diagnosen du har fått?» spør legen videre.
«Hvilken diagnose?»
«Schizofreni»
«Nei»
«Du tror ikke du har schizofreni?»
«Nei»

«Jeg hører du vil hjem» sier hun, «ja» sier jeg. Det blir ikke aktuelt med utskrivelse i dag konkluderer hun. En siste sjanse, hun er på vei til å reise seg fra stolen ved siden av sengen min for å gå. «Legen som jeg snakket med på fredag sa jeg hadde schizofreni, stemmer det?» prøver jeg forsiktig. Jeg er så nervøs at jeg ikke får med meg det første hun sier «…det kan være du trenger sterkere dose medisin og det kan være du blir helt frisk». «Ok» er det eneste jeg klarer å svare selv om jeg ikke er enig, hun reiser seg og går.

Jeg kom på fredag og har vert her i fire dager nå. Psykologen møter blikket mitt, «du har ingen selvmordstanker nå?» Stillhet. «Eller har du?». «Nei». Jeg tror han tror på meg. «Så jeg blir skrevet ut i dag?» jeg ser meg rundt i rommet på psykiateren og psykologen som sitter der og lurer på om de virkelig mener det. «Ja» sier psykiateren og smiler. Jeg skjønner ikke helt hvorfor hun smiler, men jeg smiler likevel tilbake. Jeg skal ut, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil og ingen kan stoppe meg.

Hva tror du skjer nå?

«Emma, hva tror du skjer nå? Hva tror du de snakker om?»
«Om jeg skal bli innlagt eller ikke»

«Husker du hvordan det var når du var psykotisk?»
Jeg vet ikke om jeg husker. Husker ikke hva jeg svarer han heller.

«Du må bare ringe politiet»
«Nei» prøver jeg å protestere ennå en gang.
«Nei, men så reis deg opp da»
Jeg reiser meg motvillig, tar på meg skoene og vurderer om jeg skal springe, men setter meg i bilen.

«Så du har ingen selvmordstanker lengre?» spør legen.
«Nei» lyver jeg så overbevisende jeg klarer.
«Slike tanker forsvinner ikke over natten så det tror jeg ikke på»
Faen, jeg har tapt.

«Jeg tror du var mer deg selv sist du var her. Jeg tror at du har sluttet på medisin, funnet deg selv for så å miste deg selv igjen» sier legen og gjør en bevegelse med hånden i en bue for å vise.

«Hva ønsker du skal skje nå?» spør hun nesten med omtenksomhet.
«At jeg får reise hjem»
«Og at du får være i fred?» legger hun til.
Ja, det er det eneste jeg vil.

Det blir selvfølgelig ikke som jeg ønsker.

«Du vet akkurat hva du skal si» sier hun mens vi venter på legen som skal snakke med meg før jeg blir innlagt. Og ja, det gjør jeg, men det hjelper ikke denne gangen.

Lungene fylt av vann

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det var som gjorde at jeg bestemte meg for å fortsette å leve, men her er jeg altså enda et halvt år senere. Kanskje det var det siste lille håpet om at det kunne bli bedre. Jeg vet ikke helt, men det viktigste er vel kanskje at jeg eksisterer akkurat nå. Akkurat her. Det er flere måneder siden jeg sa til behandleren min at det ikke hjalp meg noe å være innlagt, jeg er ikke bedre og følelsene er fortsatt de samme, jeg er fortsatt den samme. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Alt er tomt, hodet er tomt og følelsene er ikke der lenger. Jeg føler meg aldri bedre. Samtaler og tårer som ikke kommer, dager tilbrakt under dyna i senga og dager der jeg løper til jeg mister pusten mens jeg kjenner hjertet banke febrilsk mot ribbena. Hva gjør man når ingenting hjelper? Jeg har begynt å miste meg selv igjen og alt føles tungt. Det er som når du hopper fra en klippe. De sekundene du er langt under vann og det føles som du aldri vil komme deg opp til overflaten for å trekke pusten igjen. Det er en måned siden vi så hverandre sist og samtalen vår nærmer seg slutten. “Er det noe du vil si?” jeg rister på hodet. “Det er ingenting du brenner inne med?” spør hun videre. “Nei” svarer jeg, men sannheten er at jeg vet ikke. Brenner det? Trenger jeg hjelp? Det føles som jeg holder på å drukne, men jeg sier det ikke. Jeg lever jo enda, det kan vel ikke være så farlig å få lungene fylt av vann? 

Jeg er ikke redd for å dø

Fremme ved det psykiatriske sykehuset sitter vi å venter på legen som skal komme for å ha innkomstsamtale med meg. Jeg kjenner igjen noen av personalet fra da jeg sist var innlagt som går forbi oss og jeg har mest lyst til å snu og dra hjem. Det å møte dem igjen er noe av det verste jeg kunne tenke meg akkurat nå. Jeg angrer på at jeg ble med frivillig. Legen kommer omsider og vi begynner samtalen inne på en av de mange møterommene. “Vil du legges inn fordi du er redd for at du skal gjennomføre planen din?” spør legen et stykke inn i samtalen. “Nei, jeg er ikke redd for å dø” svarer jeg ærlig. Det er ikke noe poeng i å lyve lenger tenker jeg. Etter at legen har stilt sine spørsmål og samtalen er over blir jeg fulgt inn i avdelingen og får tildelt et rom der jeg blir værende resten av dagen. Jeg har ikke spist eller drukket noe på lenge og jeg kjenner at jeg er sliten. Dagen etter har jeg samtale med to psykiatere, en dame som jeg også hadde som behandler sist jeg var innlagt og en mann som jeg ikke kan huske å ha sett før. Det blir de to jeg snakker med denne uken som jeg er innlagt.

Jeg merker at han ikke klarer å finne de rette ordene. “Skjønner du engelsk?” spør han til slutt og jeg nikker. “You force us to act” sier han bestemt. Jeg skjønner hva han mener, men forblir stille. De mener begge at jeg må begynne på medisiner igjen og sier at jeg har to valg, enten så går jeg med på å få injeksjon nå med en gang og jeg begynner å spise og drikke igjen eller så får de meg overført til tvungent psykisk helsevern og de vil tvangsmedisinere meg og sette både intravenøst og sonde for å få i meg væske og næring mot min vilje. Jeg prøver å stå på mitt og sier at da vil jeg klage, men psykiateren mener at jeg ikke har noen sjanse mot kontrollkommisjonen. “Hva tror du de vil se? En ung jente som vil dø, de kommer ikke til å gå med på det” prøver han å forklare meg.

“Vi ser på det som et selvmordsforsøk” sier han. Jeg svarer ikke. “Du er ambivalent. Du vil ikke være her, men likevel gjør du alt for at vi skal holde deg her” fortsetter han. Jeg føler meg egentlig ganske latterlig som har bestemt meg for å nekte å spise og drikke, men på en måte så føler jeg at det er det eneste jeg har kontroll over. Jeg føler at det er den eneste måten jeg har kontroll over min egen kropp og meg selv på. Han forklarer videre at hvis de overfører meg til tvang vil de holde meg her så lenge de mener er nødvendig og at det vil bli lenge. Jeg gir til slutt opp, det vil være umulig å gjennomføre det mens jeg er innlagt uansett. De vil jo kunne holde meg i live mot min vilje så lenge det er nødvendig samme hva jeg gjør. Som den ene miljøkontakten min sa til meg “du er på sykehus, vi lar deg ikke bare dø”. Jeg tenker at jeg har bedre sjanse til å dø så fort jeg er ute herfra. “Hva skal du gjøre når du kommer hjem? Ta ditt eget liv?” spør psykiateren under en av samtalene. “Nei” lyver jeg redd for at han har gjennomskuet planen min. Han tror på løgnen, heldigvis. Etter noen dager mener han at jeg har blitt merkbart bedre av medisinen og han vil skrive meg ut allerede neste dag, jeg er enig. “Jeg håper jeg aldri ser deg igjen” er det siste han sier til meg før jeg går.

Hva var det du ville si meg?

Jeg har planlagt og gått igjennom dette i hodet mitt lenge, hvordan jeg skal si det og hvordan jeg vil at hun skal svare meg og reagere. Alt nesten ned til minste detalj. Det eneste jeg er usikker på er om jeg vil bli lagt inn eller ikke. Vi nærmer oss slutten av samtalen og jeg har allerede prøvd å si det flere ganger uten å få ut et eneste ord. “Hva var det du ville si meg?” prøver hun igjen. “Vi er vant til å høre det meste. Det er bare å si det” Jeg trekker pusten og samler meg. “Jeg vil dø” sier jeg så klart og tydelig jeg klarer. Etter alle gangene jeg har blitt spurt om jeg ønsker å dø eller om jeg har tanker om å ta mitt eget liv og jeg har løyet og svart nei føles det befriende å endelig være ærlig om det. Etter uttrykket til behandleren min å dømme virker det ikke som om hun var forberedt. Vi snakker litt før hun går ut av stuen for å ta noen telefoner. Når hun kommer tilbake sier hun at vi må vente her på psykolog som skal komme for å gjøre en suicidalvurdering da hun ikke kan gjøre dette selv. Når psykologen kommer spør hun om det stemmer at jeg ønsker å ta mitt eget liv og jeg nikker bekreftende. Hun spør også om jeg har bestemt meg for hvordan jeg skal gjøre det og når og jeg svarer at det har jeg. “Hva er det som holder deg tilbake i livet?” spør hun etter en stunds stillhet “ingenting” svarer jeg. For akkurat da føles alt så fullstendig håpløst at jeg ikke ser noen annen utvei. Jeg har ingen håp og ser ingen fremtid. Konklusjonen blir at jeg enten må bli med dem for å bli lagt inn frivillig eller så må jeg til fastlegen for å få en vurdering på om jeg skal legges inn på tvang. Jeg velger å bli med frivillig.